Grønn grense, eller finnes det et alternativ?
Romerikes Blad har den 6.april en sak om vedtak i kommunestyret i Ullensaker om å innføre en «grønn grense». Begrepet «grønn grense» kan for de fleste oppleves som en positiv sak, men la oss se litt på realitetene. Vern fremfor vekst er argumentene som løftes frem, men Ullensaker er en kommune som vokser fordi vi ligger der vi ligger. Enda mer underlig blir det når det er enstemmig besluttet at kommunen skap å være en næringsintensiv kommune, og ha et mer differensiert næringsliv. Alle politiske partier, også de som er for vern og mot vekst som de sier, ønsker kompetansearbeidsplasser og tiltrekke oss innbyggere med høyere utdannelse. Men, med vern fremfor vekst som partiene på venstresiden snakker om står jo i grell kontrast til ønsket om flere innbyggere, mer næringsliv, og en etablert aksept for at kommunen skal vokse. Så hva er da konsekvensen av «grønn grense»?
Litt tallgrunnlag
Det er alltid greit å ha litt reelle tall å forholde seg til. Ja, det er mange som mener det er viktig med friluftsområder, og grønne soner. Det er også jeg og Fremskrittspartiet. Ullensaker kommune er 253 kvadratkilometer stort – vi bruker en forsvinnende liten del av kommunen vår så det er fullt mulig å gå seg bort. Av disse 253 kvadratkilometerne er 3.79 kvadratkilometer dekket av boliger og bygninger og 5, 26 kvadratkilometer dekket av veier og infrastruktur. Til sammenligning er 88.7 kvadratkilometer jordbruksareal så ser man dette i sammenheng er det lite som underbygger en påstand om at det er «vill vekst» i Ullensaker, men det er selvsagt lett å komme unna med en slik påstand. For utbyggere er jo kun profittjagende gribber må vite….(ironi her selvsagt) selv om de bidrar med arbeidsplasser, skatteinntekter, boliger til nye innbyggere og utvikling av fellesgoder for lokalmiljøene. For de som vil vite mer om hele arealbruken i Ullensaker anbefalers denne nettadressen https://www.ssb.no/kommunefakta/ullensaker
Konsekvensen av grønn grense
Ullensaker har en ung befolkningssammensetning, lav medianinntekt, og forholdsvis lavt utdanningsnivå. Det er en realitet at arbeidsplasser i Ullensaker finnes mest innen sektorer som varehandel, logistikk, reiseliv og personlig tjenesteytelser. Sjekker man medianlønn i Ullensaker mot andre sammenlignbare kommuner vil man raskt se at vi ligger langt under, men at kostnadene med å bo her er høye. Realiteten er at kostnadene for å kjøpe seg en bolig i Ullensaker er høye, kvadratmeterprisen er langt høyere her enn i for eksempel Eidsvoll, Nes, Nannestad og omkringliggende kommuner. Det, sett opp mot lønnsnivå gjør det vanskelig for unge mennesker å etablere seg i kommunen vår. Når det er et uttalt politisk mål å ha en differensiert boligtypologi blir konsekvensen noe helt annet når man samtidig vedtar å begrense muligheten til å legge til rette for dette med å innføre «grønn grense». For konsekvensen av denne politikken er at man legger opp til en formidabel fortetting i Jessheim og Kløfta. Når kommunen som i dag har 40.000 innbyggere skal vokse til opp mot 67.000 innbyggere i 2040 om man legger SSB sin befolkningsframskriving til grunn blir spørsmålet; Hvor skal disse bo?
Så vil de som er for «grønn grense» si at det ligger potensiale for mange boliger innenfor «den grønne grensen», men det som er utfordringen er kostnadsbildet for boliger i Ullensaker. Sentrumsnære boliger er dyre, kvadratmeterprisen er høy, og priser på eneboliger, tomannsboliger og leiligheter er høye. Vi ser priser på alt fra 7 mill til 12 millioner på Jessheim i dag. Det er ikke bare krevende for dagens innbyggere å betale slike priser, men det er også krevende for kommende innbyggere å betale slike priser. Vi vet at utlån fra banker i Ullensaker er høye, vi vet at mange sliter med å betale regningene sine nå, og vi vet at det ikke blir bedre fremover. Det er et faktum at bygge kostnadene er høye i sentrumsområder – det gjenspeiles i prisen til sluttkunden. Vi vet at prisene på tomter innenfor denne grensen vil øke dramatisk, og det får direkte konsekvenser for de som skal kjøpe boligene som kommer der. Det blir særdeles krevende for alle å kjøpe og eie sin egen bolig.
All empiri tilsier at det blir særdeles krevende å få større enheter for familier bygd fordi utbyggere vil legge opp til mindre boenheter når de bygger. Da blir det enda flere leiligheter og færre hus for å bedre utnytte tomtene, og for at utbyggere skal kunne forsvare bygge kostnadene. Samtidig ser vi hva posisjonen argumenterer med « det må bygges høyt og tett i sentrum, og innenfor den grønne grensen». Det er åpenbart at konsekvensen av det blir som jeg har beskrevet over.
Valgfriheten er borte
Vi vet at mange ønsker å bo litt utenfor sentrum, og ha mer tumleplass. Hva med dem? Er det kun de som eier en landbrukseiendom som skal ha den rettigheten? Etter min mening er det en uakseptabel tilnærming. Så har det etter enkeltes påstand vært en tendens de siste årene at områder avsatt til eneboliger, og konsentrert småhusbebyggelse i kommunedelplanene får en høyere utnyttelse når områdene reguleres. Dette er en påstand som dagens posisjon har kommet med, og som omtales i ulike planer. Nettopp dette vil øke ytterligere med den politikken de nå legger opp til. Så man oppnår altså det man har vært imot ved å innføre en politikk hvor man avgrenser, og setter hindringer i veien. Det er jo vitterlig litt humor i det…
Hva er så alternativet?
Som jeg nevnte innledningsvis er også jeg og Fremskrittspartiet for grønne lunger, friluftsområder og bevegelsesfrihet. Vi er for at det ikke skal bygges ut i alle retninger, men vi mener samtidig at det må være utviklingsmuligheter fremfor begrensninger. Tallene som er referert og som viser arealbruken i kommunen underbygger at det er mulig å ivareta begge deler – om man vil og evner samarbeide med markedsaktørene og lytte til hva innbyggere vil ha og trenger for å sikres et godt liv i kommunen vår. Jeg har drevet med politikk i mer enn 20 år og møtt mange som ønsker å bygge ut i kommunen vår, alt fra enkeltmennesker til store utbyggere. Ingen av dem er interessert i å ødelegge friluftsområder og rekreasjonsmuligheter for folk flest. Folk flest sier også at de trives i Ullensaker og løfter nettopp frem miksen av tilbud som er her. Det viser at vi har lykkes så langt. Ved nå å skape et inntrykk av at vern er nødvending skaper man et bilde som ikke er sant, og man oppnår å begrense valgfriheten til folk, tilbud om større tomter, mer luft, lavere priser og flere boligtyper å velge mellom. Det er litt som å gå tilbake til tankegangen som lå til grunn når man utviklet Groruddalen i Oslo tilbake på 60 og 70- tallet. For en som vokste opp der er det bedre å tenke litt mer fremover og møte veksten med et mål om å balansere utvikling, friområder og turområder – det er nemlig mulig.
Tom Staahle
Kommunestyremedlem Ullensaker FrP