Noen skal ofres.
Det er alltid spennende når vi politikere snakker om helse- og omsorgstjenester. Handler debatten om systemet eller det viktigste, pasienten? Dessverre er det som oftest systemet som kommer i sentrum -pasientenes behov kommer gjerne i andre, eller tredje rekke, om det i det hele tatt tas med. Det er jo litt trist da – all den tid det er pasientene som er syke og trenger en helsetjenest. Når diskusjonene bærer mer preg av idelogi og troen på «den ene løsningen» fremfor fokus på pasientbehandling, blir det hele enda mer krevende.
Så vil nok også dette innlegget havne i kategorien «system», men det får stå sin prøve da systemet ofte avgjør om det er et godt eller dårlig tilbud som gis – eller om det faktisk gis et tilbud overhodet.
Dårligere tilbud
Dagens regjering har som mantra «at alle skal med» - hva de skal være med på henger litt i luften innen de fleste politikkområder med et hederlig unntak, og det er at alle skal betale mer for alt til Staten. Utover det har de også definert at alt som er privat er fæle greier – så alle skulle ikke med allikevel kan det virke som. Men, hvem bryr seg om semantikk?
Regjeringen har nå planer om å avvikle støtten til private aktører som gir gode, faglige helsetilbud innen rus og psykiatri. Ja, de vil jo strengt tatt kutte støtte til alle private aktører innen de fleste områder, men nå handler det altså om helse. Frihet, og selvbestemmelse for folk flest er Regjeringen ikke så opptatt av - så fjerne fritt behandlingsvalg det skal de også avvikle. Konsekvensen av det blir; færre behandlingstilbud, lavterskeltilbud svekkes, pasientene blir skadelidende, og samfunnet får økte kostnader ved at færre behandles og dermed må gå på offentlige ordninger. Men hva gjør vel det så lenge de dogmatiske, ideologiske ideene får blomstre? Alle med litt innsikt i helse, vet at tidlig innsats som oftest gir resultater. I stedet for å bygge opp helseaktører som bidrar til tidlig innsats satser heller denne regjeringen på å legge de ned. Det er jo litt morsomt da (ironivarsel). Innen rus og psykiatrifeltet er tidlig innsats helt essensielt, og at pasientene har et tilbud å gå til. Da bør det faktisk være underordnet hvilket navn som står på døren inn til behandlingstilbudet, og på uniformen til de som jobber der – så lenge tilbudet er faglig godt, effektivt og hjelper pasienten. Dessverre er det fokuset helt fraværende hos regjeringen og politikere på venstresiden i norsk politikk.
Konsekvenser
Politiske beslutninger får konsekvenser for folk. Når regjeringen ved helseministeren sier at «vår regjering mener at bruk av private aktører bør reguleres gjennom avtaler som sikrer offentlig styring av tilbudet og hvor tilbudet etableres» så vil det redusere og fjerne valgfriheten. Fordi styringsretten ligger da på de regionale helseforetakene, og de er og blir anbudsstyrt. Da er det gjerne økonomien, og helseforetakets styringsrett som avgjør – ikke pasientene og et behandlingstilbud som kan løse pasientens utfordring og samtidig gi mer frihet. Norge har vært kjent for å ha lange behandlingskøer i offentlige sykehus og behandlingstilbud, og resultatet av den politikken denne regjeringen vil føre er at vi igjen havner der. De som rammes er pasientene, og de ofres på ideologiens alter. Det er synd. For Fremskrittspartiet er målet å redusere helsekøene. Vi mener det er best å ta i bruk all kapasitet i helse-Norge, både private og offentlige aktører. Derfor må pasienten selv kunne velge hvilket behandlingssted de vil bli behandlet på, og vi mener offentlig finansiering skal følge pasienten enten valget blir behandling ved offentlig eller privat sykehus. Det er selvbestemmelse og sikre at «alle skal med» i praksis.
Tom Staahle
Kommunestyrerepresentant Ullensaker FrP