Kommunalt selvstyre?
Vi går inn i en høst med lokalvalg. Et valg der du skal velge dine lokale politiske representanter og en valgkamp som bør handle om de lokale sakene. Det store spørsmålet er hvordan det skal skje når mediedebatten i stor grad preges av nasjonale saker og nasjonale politikere. Hvor blir det da av de lokale sakene? Et tema som bør være høyt på den politiske dagsorden i den nasjonale debatten som uansett kommer er da det som påvirker det lokale – kommunalt selvstyre. Et begrep som det snakkes mye om, men som er tomt for innhold på tross av løfter, lover og betydning.
Ny kommunelov
I fjor ble den nye kommuneloven vedtatt i Stortinget. 26 år har gått siden forrige gang det ble lagt frem forslag til ny kommunelov. Et av de viktigste premissene i loven er at det kommunale selvstyret er lovfestet. Styrkingen av det kommunale selvstyret er også gjennomgående i andre endringer i lovteksten. Da skulle man jo tro at det er de lokale politikerne som skal bestemme over utviklingen i den enkelte kommune og at lokaldemokratiet fungerer i beste velgående. Slik er det ikke, og det er forunderlig at vedtatte prinsipper og norsk lov oppleves tilsidesatt når en kommune fatter vedtak i sine politiske organer. For meg er det et tankekors og det oppleves frustrerende. Jeg tror alle som engasjerer seg i lokalpolitikk har en ambisjon om å gjøre sitt lokalmiljø bedre – det er bare veien til målet og målsetningen som er forskjellig - premisser velgerne kan endre hvert 4.år. Det er demokrati i praksis. Det som ikke er det er alle hindringene som legges i veien, som bryter ned prinsippene og opphever lovens intensjon. Det er skremmende.
Innsigelser og overstyring
En hindring for lokalt selvstyre er regional areal og transportplan. Kommunene og fylkeskommunen er pålagt å forholde seg til planen, mens den tredje avtaleparten Staten går fri uten å måtte forplikte seg til å investere for å gjennomføre. Bryter kommunen med «premissene» i planen er det kjeft å få og innsigelsene kommer på løpende bånd uavhengig av om løsningene kommunen ønsker å få til er det beste for lokalmiljøet. Det er et tankekors. I en kongelig resolusjon vedtatt 14 mai 2019 er de Nasjonale forventninger til regional og kommunal planlegging for perioden 2019-2023 skissert. I den sies det « Innsigelser skal bare fremmes når det er nødvendig for å ivareta nasjonale og viktige regionale interesser der tidlig dialog og interesseavveiing ikke har ført frem». Det er særdeles interessant da hvilke nasjonale eller regionale interesser som settes i spill dersom man skal behandle en fradeling av en tomt f.eks på Borgen i Ullensaker? Nettopp i slike saker får kommunen innsigelser og det kommunale selvstyret settes på sidelinjen. Prinsipielt forunderlig etter min mening jf lovens intensjon om lokalt selvstyre- og den påvirker enkeltmenneskers handlingsrom til å utvikle egen eiendom. Mitt budskap er enkelt og tydelig. Har man vedtatt en lov om lokalt kommunalt selvstyre og legger det til grunn så får man også etterleve det og la de lokalt valgte politikerne bestemme. Det er vel det som er demokrati i praksis?
Tom Staahle
Ordfører